Ja i starten gikk det jo relativt greot å gå ned i vekt, det verste med hele greia var å skulle redusere mengdene, men det gikk jo greit etter nokså kort tid. Men selv om det gikk ganske greit kom det en periode som slettes ikke gikk bra eller var bra.
Jeg var så fast bestemt på at denne gangen skulle jeg klare å gå ned i vekt, jeg så at jeg lyktes, andre så at jeg lyktes og de skrøt av meg. Det er klart det var morro, men litt slitsomt var det også. Jeg fikk en formening om at folk begynte å forvente av meg og disse forventningene passet ikke sammen med fornuft. Jeg trodde at de forventet at jeg skulle ha klart å gå ned mer til neste gang vi møttes, om det var i morgen vi skulle møtes eller om 3 uker var irrelevant, jeg trodde at de forventet at jeg skulle ha gått ned mer uansett om det var til i morgen. erfor sluttet jeg nesten helt å spise, jeg drakk nesten heller ikke, jeg ble sløv og svimmel og ett par ganger svimte jeg av også.
Det var vanskelig å holde seg helt borte fra mat og hvis jeg sprakk så fikk jeg verdens verste samvittighet og følte meg bare misslykket og selvtillitenm slo stoore sprekker. Jeg fikk en følelse av at jeg ikke eide selv disiplin i det hele tatt. Til slutt ble jeg lagt inn på Blakstad igjen. Faktisk var det dette som viste seg å bli mitt siste opphold på dette psykiatriske sykehuset som jeg ikke har tall på hvor mange ganger jeg til slutt hadde vært på. Dette ble bare noen få dager i påvente av mitt faste avlastningsopphold på det psykiatriske senteret jeg pleide å være på. På blakstad klarte de uansett ikke å hjelpe meg med å komme inn i ett normalt kosthol igjen.
Så kom jeg over på senteret og de hjalp meg med det samme jeg kom inn. De hjalp meg med å sette opp en plan og finne alternativer som jeg kunne spise så jeg fikk i meg alle måltidene. Det var ikke lett i begynelsen å skulle spise og atter en gang føle at jeg bare este ut og at alle ville bli så skuffet av meg, men etter første veiing der inne oppdaget jeg at jeg hadde gått mer ned vekt av å spise regelmessig enn hva jeg hadde gått ned på en uke uten mat. Langsomt gikk følelsen av at jeg måtte ha gått ned mer til neste gang jeg møtte noen vekk. I denne perioden begynte jeg å svømme en - to ganger i uken også. Det tok ikke veldig lange tiden før jeg dro hjem igjen.
Jeg var heldig som fikk hjelp så raskt når måltidene begynte å gå over hodet på meg og jeg begynte med spisenekt. Tipper det hele varte i underkant av 2 mnd uten å huske det med sikkerhet.
Jeg var så fast bestemt på at denne gangen skulle jeg klare å gå ned i vekt, jeg så at jeg lyktes, andre så at jeg lyktes og de skrøt av meg. Det er klart det var morro, men litt slitsomt var det også. Jeg fikk en formening om at folk begynte å forvente av meg og disse forventningene passet ikke sammen med fornuft. Jeg trodde at de forventet at jeg skulle ha klart å gå ned mer til neste gang vi møttes, om det var i morgen vi skulle møtes eller om 3 uker var irrelevant, jeg trodde at de forventet at jeg skulle ha gått ned mer uansett om det var til i morgen. erfor sluttet jeg nesten helt å spise, jeg drakk nesten heller ikke, jeg ble sløv og svimmel og ett par ganger svimte jeg av også.
Det var vanskelig å holde seg helt borte fra mat og hvis jeg sprakk så fikk jeg verdens verste samvittighet og følte meg bare misslykket og selvtillitenm slo stoore sprekker. Jeg fikk en følelse av at jeg ikke eide selv disiplin i det hele tatt. Til slutt ble jeg lagt inn på Blakstad igjen. Faktisk var det dette som viste seg å bli mitt siste opphold på dette psykiatriske sykehuset som jeg ikke har tall på hvor mange ganger jeg til slutt hadde vært på. Dette ble bare noen få dager i påvente av mitt faste avlastningsopphold på det psykiatriske senteret jeg pleide å være på. På blakstad klarte de uansett ikke å hjelpe meg med å komme inn i ett normalt kosthol igjen.
Så kom jeg over på senteret og de hjalp meg med det samme jeg kom inn. De hjalp meg med å sette opp en plan og finne alternativer som jeg kunne spise så jeg fikk i meg alle måltidene. Det var ikke lett i begynelsen å skulle spise og atter en gang føle at jeg bare este ut og at alle ville bli så skuffet av meg, men etter første veiing der inne oppdaget jeg at jeg hadde gått mer ned vekt av å spise regelmessig enn hva jeg hadde gått ned på en uke uten mat. Langsomt gikk følelsen av at jeg måtte ha gått ned mer til neste gang jeg møtte noen vekk. I denne perioden begynte jeg å svømme en - to ganger i uken også. Det tok ikke veldig lange tiden før jeg dro hjem igjen.
Jeg var heldig som fikk hjelp så raskt når måltidene begynte å gå over hodet på meg og jeg begynte med spisenekt. Tipper det hele varte i underkant av 2 mnd uten å huske det med sikkerhet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar