Som dere sikkert har skjønt så gav jeg ikke opp denne slankerunden på tross av at første smootheforsøk smakte grevling og råttne jordbær.
Jeg laget en ny jeg og den ble god.
I tillegg til å begynne å erstatte med smoothe når det verste søtsuget kom laget jeg det til frokost og begynte med regelmessige måltider. Pasta ble byttet ut med fullkornspasta hvis jeg spiste pasta og ris ble byttet til villris en liten stund. Jeg spiste mye fisk og kylling i begynnelsen av perioden og godis holdt jeg meg til i helgen. Egentlig gikk det ganske greit. Utfordringen som var størst var nok å skulle redusere matinntaket. Maten jeg erstattet alt med var sunnere og bedre for kroppen, men mengden var jo likevel ikke bra. Psyken var ikke helt med på notene. De ville fremdeles spise å spise. Mat var ikke næring. Mat var følelser. jeg brukte mat i alle situasjone. Jeg kjedespiste, trøstespiste, brukte mat til feiring og jeg kunne finne minste lille grunn til å skulle feire noe, minste lille grunn til å ha en grunn til å putte noe i hølet, jeg spiste når jeg var sint og hadde jeg ikke noe grunn ja så var jo det grunn nok til å spise litt likevel.
Litt humpete ble det i starten, men jeg kom ganske raskt inn i en grei rutine og i løpet av de fire første mnd hadde jeg gått ned ca 20 kg, det var mer enn jeg noensinne hadde gått ned i en slankekur før og jeg var glad, men skjønte det likevel ikke. Hvis du prøver å løfte 20 pakker med sukker så er det tungt og jeg kunne ikke helt forestille meg at jeg hadde gått ned så mye ekstra vekt på kroppen. Det var liksom ikke mulig for jeg ville ikke klart å løfte på det. Men jeg hadde jo gjort det.
Jeg var ikke ferdig med 20 kg, det var fremdeles langt igjen. Jeg veide fremdeles langt over 100 kg.
Jeg fikk gradvis litt mer muligheter for å kunne bevege meg lettere uten så mye vondter overalt så jeg begynte å gå til eller fra eller begge veier når jeg skulle jobbe, det tok ca 3 kvarter hver vei. Jeg gikk også turer sammen med fritidskontakten min. Mye rundt semsvannet og vi brukte stadig kortere tid.
Det var gøy å se at jeg lyktes, endelig klarte jeg å gå ned i vekt, jeg kjente at jeg hadde viljestyrke og visste med meg selv at det ville gå denne gangen.
Andre mennesker skrøt uhemmet av meg. Jeg var så flink, jeg så så flott ut, de gledet seg til fortsettelsen. Jeg også
Jeg laget en ny jeg og den ble god.
I tillegg til å begynne å erstatte med smoothe når det verste søtsuget kom laget jeg det til frokost og begynte med regelmessige måltider. Pasta ble byttet ut med fullkornspasta hvis jeg spiste pasta og ris ble byttet til villris en liten stund. Jeg spiste mye fisk og kylling i begynnelsen av perioden og godis holdt jeg meg til i helgen. Egentlig gikk det ganske greit. Utfordringen som var størst var nok å skulle redusere matinntaket. Maten jeg erstattet alt med var sunnere og bedre for kroppen, men mengden var jo likevel ikke bra. Psyken var ikke helt med på notene. De ville fremdeles spise å spise. Mat var ikke næring. Mat var følelser. jeg brukte mat i alle situasjone. Jeg kjedespiste, trøstespiste, brukte mat til feiring og jeg kunne finne minste lille grunn til å skulle feire noe, minste lille grunn til å ha en grunn til å putte noe i hølet, jeg spiste når jeg var sint og hadde jeg ikke noe grunn ja så var jo det grunn nok til å spise litt likevel.
Litt humpete ble det i starten, men jeg kom ganske raskt inn i en grei rutine og i løpet av de fire første mnd hadde jeg gått ned ca 20 kg, det var mer enn jeg noensinne hadde gått ned i en slankekur før og jeg var glad, men skjønte det likevel ikke. Hvis du prøver å løfte 20 pakker med sukker så er det tungt og jeg kunne ikke helt forestille meg at jeg hadde gått ned så mye ekstra vekt på kroppen. Det var liksom ikke mulig for jeg ville ikke klart å løfte på det. Men jeg hadde jo gjort det.
Jeg var ikke ferdig med 20 kg, det var fremdeles langt igjen. Jeg veide fremdeles langt over 100 kg.
Jeg fikk gradvis litt mer muligheter for å kunne bevege meg lettere uten så mye vondter overalt så jeg begynte å gå til eller fra eller begge veier når jeg skulle jobbe, det tok ca 3 kvarter hver vei. Jeg gikk også turer sammen med fritidskontakten min. Mye rundt semsvannet og vi brukte stadig kortere tid.
Det var gøy å se at jeg lyktes, endelig klarte jeg å gå ned i vekt, jeg kjente at jeg hadde viljestyrke og visste med meg selv at det ville gå denne gangen.
Andre mennesker skrøt uhemmet av meg. Jeg var så flink, jeg så så flott ut, de gledet seg til fortsettelsen. Jeg også
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar