Veien ned: Begynnelsen

Jada, en del av dere har sett dette bildet før, men jeg blåser i det og legger det ut igjen. Det første bildet ble tatt når året akkurat hadde bikket til 2008, det andre når året hadde bikket til 2012. Imellom der gikk jeg gravid med tvillinger. Noen har hintet litt om ikke jeg kan fortelle litt om veien ned. Så da begynner jeg nå.

Semsvann er ett fint vann ikke langt herfra, det er en perfekt runde på 5,3 km rundt. Store deler av runden er oppoverbakker og nedoverbakker. I dag gikk jeg runden. Kondisen er ikke akkurat der den kanskje kunne vært, men den er vel ikke heeeeelt blåst heller. Jeg vet ikke hvor lang tid som er en akseptabel tid, men jeg brukte 50 min, blodpumpa fikk jobbe, men jeg var heller ikke helt knekt da jeg kom tilbake til bilen. Jeg er fornøyd.

En av bakkene brukte "Friskvernklinikken" som intervalltreningsbakke. Etterhvert kaldte jeg bakken bare "Helvetesbakken." Man skulle gå så langt opp man kunne komme på to min før man skulle gå rolig ned og begynne på nytt uansett om man kom opp eller ikke. Og det er jo her jeg må le litt da. Mange kom opp bakken, jeg gjorde ikke det på to min, jeg ville sikkert trengt 3 hvis jeg skulle kommet opp. Bakken er slettes ikke lang og den er da heller ikke veldig bratt. Jeg kom opp bakken i dag uten problem, selv om blodpumpa fikk jobbe litt likevel.

På den tiden som jeg brukte "helvetesbakken" som intervallbakke veide jeg ca 106 kg. På bildet over veier jeg 132. Jeg klarte ikke engang ved 106 kg å kunne gå rundt vannet. Siste gang jeg skulle prøve det sammen med damen fra friskvernklinikken måtte jeg hentes med bil før vi hadde nådd 1 km. Ryggen låste seg i vannvittige smerter og resten av kroppen ble rett og slett lammet. Det var ubeskrivelig flaut å bli hjulpet ned på en stein mens hun hentet bilen. Det var siste gang jeg prøvde meg på den runden på la ng tid.

Men så. 11 dager etter at bildet ble tatt bestemte jeg meg for at nok var nok . 150 kr gikk med på snop,andre søtsaker og 3 L brus hver dag, jeg var ustoppelig og jeg innså det kanskje ikke egentlig selv, men jeg hadde en spisefortyrrelse. Jeg overspiste, jeg ble aldri mett, kunne hive innpå enorme mengder. En langpanne med brownies tok ikke lange tiden før var borte. 20 muffins kunne gå på ett blunk. Magesekken var nok utvidet til det ytterste. Så vidt jeg har hørt rommer magesekken vanligvis en liter og jeg vet om bulimetikere som har utvidet sin til å kunne romme 3 liter. jeg vil tro uten å kunne vite noe om det at min sikkert var utvidet til noe sånt. Eneste forskjellen er at jeg kastet jo ikke opp igjen. Kroppen fungerte overhodet ikke, oppvasken måtte tas ettappevis for jeg klarte ikke stå lenge nok til å ta alt på en gang før kropopen ble overmannet av smerter.

Dagen etter dro jeg ut for å kjøpe en blender. Formeningen var å erstatte det søte med smoothe. Den første jeg laget smakte ekkelt og jeg mistet motet med det samme, jeg hadde prøvd å gå ned i vekt mange ganger og det ville ikke blitt første gang jeg misslyktes.

Jeg startet også med å bevege meg gradvis mer. Første gang jeg klarte å komme rundt de 5,3 km rundt Semsvannet brukte jeg nesten 2 t. jeg måtte ha pauser i hver eneste lille oppoverbakke og jeg var ødelagt da jeg kom frem til bilen igjen.

Hvis du vil kan du følge veien videre.